`tis upon us...! Ramaskrik-festivalen ruller i gang på Oppdal, og Skrekkruttskolen smeller til med DEN 2. ÅRLIGE Ramaskreekend! Her skal vi prøve å gi litt festivalstemning gjennom helga: følge med på hva som rører seg blant lokale og tilreisende på Oppdal, se nærmere på filmene på programmet og forhåpentligvis få litt input fra skrekkrutter som måtte ha tatt turen til de dunkle Oppdalske fjelle for denne Norges skumleste filmfestival! Håper dette kan være et lite plaster på kjøttsåret for alle de som skulle ønske de var der.
...sa brura og dro i gang Ramaskreekend 2014.
I det følgende presenteres innlegg av ymist slag fra skrekkrutter som var tilstede, enten fysisk eller psykisk. :)
Kay Olssen, 16. oktober
"Rapport fra Ramaskrik, denne gang filmen Radio Silence AKA On Air.
En seriemorder herjer en liten by i Tyskland. En utspekulert sadist med det sjarmerende navnet Der Nachtschlitzer. I samme by befinner seg også den lokale radiopiraten Doc Roc seg sammen med sitt innringerprogram som spekulerer i hvem denne seriemorderen er. Når Der Nachtschlitzer ringer inn blir Doc Roc dratt inn i et dødelig spill.
Filmen er noe så utypisk som en tysk slasher som ikke er produsert via det vanlige ekstremsplattermiljøet som vi kjenner fra de beryktede regissørene Buttgereit og Ittenbach.
Filmen er gjordt med et høyere budsjett men likevel bærer preg av å være en indieproduksjon. Den forsøker ikke å fokusere på splatterscener men baserer narrativet på det psykologiske spillet Der Nachtschlitzer setter i gang med filmens hovedperson. Radio Silence prøver å bryte med slasherens noe tynnslitte klisjeer og greier tidvis også dette.
Derimot kommer den ikke i havn med det forsøket selv om det er dyktige skuespillere foran kameraet. Spesielt Der Nachtschlitzer som portretteres med sadistisk fryd av Charles Rettinghaus. En skuespiller som følger en god tradisjon av tyske skrekkstjerner som Peter Lorre, Klaus Kinski og Kurt Raab
Dessverre rakner filmen mye på grunn av dårlige redigeringsvalg og har en montasje som gjør deler av filmen blir langtekkelig og føles opphakket.
Dette er etter det jeg kan se nok basert på en ide om at klippene skal hjelpe på å øke spenningen og holde publikum på stolkanten. Igjen lykkes ikke filmskaperne med dette og man sitter igjen med følelsen at dette er et utkast for det som kunne vært en kreativ og frisk slasherfilm.
Premisset til filmen er i stor grad hentet fra Clint Eastwoods glimerende regidebut " Play Misty For Me" men fungerer i så måte da filmen også henter resten av bakteppet fra slasherne. I tillegg kan filmen minne en del om "Saw". Ikke i forhold til bruk av ekstrem vold men at det her er snakk om en moralsk fortelling om de valgene vi tar og konsekvensene det får. Filmen er på sitt beste når den benytter klisjeene og bruker dem konsekvent. Bla. møter vi byens alkoholiserte politiinspektør med ødelagt familieliv ( Lyder kjent?)
Normalt i filmer og bøker med denne arketypen er avhengigheten kun en staffasje, men her ser vi faktisk av han lar seg styre av alkoholismen.
Noe som går ut over etterforskningen.
Oppsummert er dette en film som vil mye men ikke klarer å innfri det.
Likevel er den verd å se for de øyeblikkene når den klarer å overraske deg. Men dessverre vil resten skuffe."
Kay Olssen, 18. oktober
"Noe forsinket forsetter jeg mine anmeldelser av Ramaskrikprogramet og forhåpentligvis lagt til noen inntrykk. Torsdagen forsatte videre med Housebound. En New Zealandsk horrorkomedie som sitter igjen hos meg som av festivalens høydepunkter.
Etter er særdeles mislykket minibankran blir filmenshovedperson, en pøbeljente, idømt husarrest. Dessverre er dette hjemme hos mor som langt pokker i vold. Moren, en heller masete utgave av sorten blir hennes minste bekymring når det viser seg at barndomsheimen er hjemsøkt.
Skummel, vellaget og morsom med overraskende plotttvister har gjort Housebound til en festivalfavoritt.
Dette er noe så sjeldent som en horrorkomedie som ikke lar vitsene gå på bekostning av skrekkelementene. Enda mer sjeldent er at komedien også bygger opp skrekken. En prestasjon som knapt nok er sett siden American Werewolf in London og Gremlins.
Oppsummert er dette en film som en hver sjangerfeinschmecker ikke burde gå glipp av.
Housebound starter som en film som guider deg inn veltrådde stier men tar seeren gjennom noe forfriskende sidespor.
Derimot er nedturen stort til neste film, The Canal.
En spøkelseshistorie som låner fra regissører som Roman Polanski og Hideo Nakata. Et kurrant budsjett og teknisk kyndighet bak kamera lover en historie i ånd med Sinister og Don't Look Now. Dessverre er dette langt i fra sannheten.
The Canal starter som et samlivsdrama om utroskap. Etter fem år og et barn er ekteparet vi møter på autopilot. Sexen er rutine, jobben er rutine og fasaden er velpolert. Mannen har en god jobb som arkivar på byens filminstitutt. Som ikke det er nok at han mistenker sin kone for å være utro, får han i oppgave å ta hånd om gamle åstedsfilmer fra politiet. Innholdet er sjokkende og fører ham inn i et mareritt.
The Canal har fått overraskende god mottakelse.
Overraskende da dette er på ingen måte en original, spennende eller vellregissert film. Samtlige av filmens høydepunkter er skamløst stjålet fra andre filmer, så mye at undertegnede på ingen måte kan akseptere dette som en homage. Filmens groteske scener er hentet rett fra Clive Barker men det mest graverende er det direkte tyveriet av Nicholas Roegs eminente Don't Look Now. I tillegg lånes det i overstadig grad fra Polanskis Replusion.
Dette er ikke en kreativ film men en sammenrasket sampler der høydepunktene er tatt fra filmer av bedre regissører.
Skuespillet er ensformig med en mannlig hovedrolle som har et så til den grad lidende ansiktsutrykk som ikke er sett siden den diabetesfremkallende Love Story med Ryan O'Neal.
Godt kameraarbeid og lydbilde redder ikke denne filmen fra å ende opp som en blåkopi uten en kreativ tanke.
Men den største synden den begår er å ikke være skummel og er rett og slett kjedelig!"
Håkon Olav Thunestvedt oppsummerer
"Ramaskrik-anmeldelser del 1.
"Nå er Ramaskrik over for min og jeg sitter på lobbyen i kulturhuset på Oppdal og skriver dette med første kaffen ved min side.
Jeg og Kay gikk glipp av første film som var Wolf Cop fordi toget kom inn et kvarter etter at første film var begynt. Festivalsjef Morten har sagt at tidspunktet for første film neste år er oppe til vurdering.
Første film for vår del ble den tyske thrilleren On Air/Radio Silence som hadde en del Play Misty for Me fakter. Doc Rock er radiovert på en piratstasjon og livet hans endrer seg da seriomorderen Nattskjæreren (Der Nachtschlitzer) ringer inn og tvinger han til å utlevere seg ellers dør hans neste offer. Der Nachtschlitzer blir glimrende ekkelt spilt av Charles Rettinghaus og Markus Knüfken er god som den etterhvert lidende Doc Rock. On Air hadde et par fikse twists men filmen greier desverre ikke opprettholde trøkket hele tiden men er en over middels film som desverre kunne vært bedre. Allikevel verdt å se om konseptet fenger deg.
Vi hadde blodig biff på SpisBar som hadde Ramaskrik-tilbud på biffen. Så vi gikk glipp av In Darkness We Fall og The House at the End of Time. Spisbar hadde pussa opp overetasjen og det var blitt ganske ålreit der.
Til og med forbedret ølutvalg.
Housebound var vel festivalens høydepunkt og var om Kylie, en ung kvinne som etter flere møter med loven som blir tatt for et minibankran som går til hælvete. Etter tidligere ha vært idømt flere sinnemestringsprogram og samfunnsstraff blir hun nå dømt til åtte måneders husarrest hjemme hos moren. Mora er en skravlekjerring av dimensjoner og Kylie furter og er generelt lite hyggelig mot moren og stefaren. Det virker etterhvert som det spøker i huset og det kan ha sammenheng med et mord som skjedde da huset var en barnevernsinstitusjon. Denne filmen hadde god humor men uten å trekke ned horrorelementene. Dette var vel favoritten på festivalen og sammen med What We do in the Shadows gjorde det at New Zealand hadde et godt nærvær på festivalen.
The Canal var dessverre nedturen på festivalen for min del. Etter tre minutter så merka jeg at denne kom til å bli forglemmelig. Rupert Evans som jeg har faktisk har sett i gode roller tidligere går gjennom filmen tafatt og lidende og rett og slett irriterte meg. Han har Ryan O'Neill fakter når han stirrer melankolsk inn i kamera mens tårene renner stille nedover ansiktet. Et positivt element er Steve Oram som spiller litt drittsekk av en politimann som har forhåndsdømt hovedpersonen. Han hadde hovedrollen i fjorårets sjarmøretappe Sightseers og er vel den skuespilleren jeg likte i filmen. Det er en del melodrama om utroskap ellers virker det som om regissøren plukker horrorelementer fra hans favorittfilmer men greier ikke helt å få det til å henge sammen.
Among the Living var ikke musikkvideoen til Anthrax men en fransk horrorfilm.
Den er egentlig tre filmer i én. Første delen var veldig Stand By Me og så går den over til å bli litt freakshow horror før den går over i home invasion og tilbake til freak showet på slutten.
Ikke på topp fem lista mi men allikevel godt over middelmådig.
Helene Aalborg, 17. oktober
"Jeg vet at jeg allerede har sagt andre steder at jeg savner Ramaskrik og er misunnelige på alle som er der nå, men her og nå med noen øl innabords føler jeg at jeg virkelig må understreke det ennå en gang.
Jeg har vært på *mange* filmfestivaler de siste 2-3 åra, og Ramaskrik er helt definitivt i min topp 3 av norske filmfestivaler (ved siden av (ikke under) TIFF og Grimstad).
Jeg håper dere koser dere maks, og blir ekstra glad av å høre at andre filmfolk, som feks Øystein fra Filmklubbforbundet og Birger fra Filmpolitiet endelig gir Ramaskrik en sjanse. Ramaskrik fortjener nemlig all oppmerksomhet og alle fans de kan få!
Kos dere litt ekstra for meg også, så får jeg i mellomtiden bare glede meg ekstra til neste år!"
Bente Maalen (produsent for Ramaskrik), 19. oktober
"Kjære skrekkrutter!
Jeg beklager at Ramaskrik-staben har vært helt fraværende på gruppa denne helga, men dere skjønner sikkert hvorfor.
Jeg må allikevel si at det har vært veldig gøy Kay og Haakons omtaler og kommentarer underveis (og slå av en prat med de her) + alle hyggelige kommentarer fra andre skrekkrutter også.
Neste år håper vi vi får en enda større oppslutning fra Skrekkruttskolen og i mellomtiden gleder jeg meg til å lese mer om alle skrekkfilmene jeg kanskje etterhvert tør å se."
Reinert Kiil (regissør/rekvisitør) 19. oktober
"Det var veldig hyggelig å møte alle dere på Ramaskrik!
Håper å treffe dere igjen i senere anledning.
Har brukt siden deres flere ganger for godbiter i skrekk universet.
Vil bare for anledningen anbefale en film jeg så under Ramaskrik "What we do in the shadows". Fantastisk morsom godbit. Takk til Kay Olssen for mye ros å ris ang filmsmaken min. Skal teste ut filmer du nevnte. Ha en strålende film oktober videre. Å husk å kom dere på kino 1 november. Den store kino dagen er som julaften for meg i hvertfall! Bente Maalen: En film du burde prøve er Near Dark. En av mine favoritter innenfor vampyr filmer. Det er også Kathryn Bigelow som står som regissør på denne.
Takk til alle som tok turen å så klippene fra Huset.
Vi jobber på spreng for tiden for å finansiere etterarbeidet. Som sikkert flere vet så døde min produsent for noen år siden under innspillingen av "Skumringslandet". Noe som har bæret stor preg av min jobb og i tillegg har gjort det veldig tøft å selge seg inn hos andre produsenter. Men nå er det min venn og kolega Terje Strømstad med på produksjonen.
Vel, ønsker alle som sagt en god oktober, og husk å ta turen innom Ramaskrik til neste år, og Oslo fright fest i januar. Er kjempe moro!"
Skrekkruttskolen takker alle som bidro med innspill og utspill gjennom årets Ramaskrik-festival!
Det er ikke til å komme fra at det satte seg en smule festivalsteming på Skrekkruttskolen under disse dagene.
...og vi sees på Ramaskrik 2015! :)
Kommentarer
Legg inn en kommentar